lørdag 30. mai 2009

Hjemme igjen, med en bit tømmer fra Sibir, drevet via Barentshavet til Lofoten, pryder balkongen.







Siste foto blir det første. Vel hjemme på balkongen viser jeg en bit av en trestamme funnet på Bunes-strand i Lofoten. I tillegg til 10 A’s klasseslærer Finn-Einar Kollsrøm representerte Aase Askvig Berg og meg klassens foreldre som ledere på reisen.

10. klasse-reiser er nok blant de viktigste i livet. Reiser over flere døgn gir mulighet er at elevene blir enda bedre kjent med hverandre. Denne turen skulle også gi innsikt i vårt eget land.

Flyet lettet fra Rygge Flyplasss søndag 24. mai kl. 16.00. I Bodø ble det tid til en spasertur og bespisning før Fergen til Moskenes la fra kl. 21.00. Like nord for Bodø passerte vi øya Landegode, som gir byen le. Utover Vestfjorden kom landskapet til oss bit for bit i flott vær. Det var god steming.





Lofotveggen fremtrer i det fjerne.

Etter skjema ble vi hentet opp med taxi ved Moskenes og ”levert” til Sakrisøy Rorbuer omkring en time etter midnatt. Sene kvelder i nord minner om ettermiddager slik de er hjemme. Med solnedgang like før kl 23 og soloppgang like etter kl 02.


Sakrisøy er et fiskevær som har tradisjoner for mottak av fisk. Væreieren huset fiskere i rorbuer. Her kunne man kjøpe det en trengte. I dag er fortsatt foredling av tørrfisk i drift.




Ikke uventet ligger de gule rorbuene på bryggekanten.

Klassen var delt inn i fire grupper. Kollektivt hadde hadde man ansvar for ”hele” gruppen, som losjerte inn i hver sin rorbu. Fra vinduer kunne man beskue brygga og de som tok seg til en fisketur fra rorbåt. Værforholdene var noe bedre enn ventet. Vi fikk de beste forhold under utfluktene.







Mandag var det om å gjøre å bo seg inn, bli kjent på stedet og hos Coop-butikken 1,5 km gange mot Reine. Gruppene la opp til eget innkjøp og meny. Fisket gav betydelig avkastning, men pizzavarming var også et kjært og sikkert tilskudd. For godt voksne ble Fiskebutikken på Sakrisøy den store attraksjonen. Vi fikk Steinbitfilet, røkt Laks og Hvalbiff av beste sort.


Tirsdag var bestigning av Reinebringen programmert. Det var ikke så langt, men veldig bratt. Halveis møtte jeg mine negasjoner om at jeg aldri har vært noen klatrer. Da oppfordret jeg guttene bak meg til å gå foran om de ville. De lot seg ikke be to ganger. Jentene kom like bak. I og med at alle nøt korte pauser under veis opp ble ikke avstandene i mellom oss større enn at vi hadde god kontakt.


Skystudier over Vestfjorden

Akkurat i det man kommer opp og ser over ryggen på fjellet får man en hinsides utsikt. Herfra så vi ned på Reine, inn Reinefjorden, Kjerkfjorden, Vestfjorden, østover mot Svolvær og Henningsvær, og sørover mot Røst. Utrolig fint!




Konrad og Christian Fredrik på Reinebringen.

Selv om jeg en gang i tiden ikke var særlig høyderedd, merket jeg av den øvelsen ikke var pleiet. Som mange var jeg fornøyd med å komme opp til ryggen av Reinebringen. En del forstsatte mot toppen på Reinebringen og topper ovenfor. Konrad og en rekke andre var uredde og uttrolig spreke. Selv oppdaget jeg stølhet og en del tilbakegang i fysikken. Fint å se hvor sprek man
egentlig (ikke) er.


Utsikt over Sakrisøy



Rast på kanten opp mot toppen Reinebringen.


Min venn Ultrafrykholm fra ultraløpsmiljøet tipset meg i vår om å skynde meg (med forberedelser og gjennomføring) da jeg nylig nevnte mitt neste store mål som ultraløper. En utfordring utover løping som krever både mykhet og smidighet. På vei opp mot Reinebringen skjønte jeg akkurat hva han mente.

Den 666 meter høye Reinebringen ligger på 69 grader nord. At Dronning Sonja stryker opp mot toppen de ganger hun har besøkt Reine lar oss ikke komme forbi. Man kan si at dama er sporty.

Stien opp til Reinebringen.


Av individuelle grunner ble en liten gruppe elever igjen på Sakrisøy. Finn-Einar valgte derfor å bli igjen. Der ble det bl.a. tid til å ro fiske.
Onsdag var avsatt uansett vær til et besøk til Bunes-strand. Dit kom vi med rask båt og en times gange fra Vindseth i Kirkefjord. Vi opplevde en vakker tur – begge veier. I tankene ligger blekede gamle hus, haver, husdyr, harer og fugler omgitt av en spesiell natur. Dette fikk vi fra den beste side i en egnet årstid.

En slik tilrettelagt utfukt på omlag 5 dager gir mye til mangt, fellesskapet mellom elevenes siste år i denne klassen, felleskap med læreren. Felleskap mellom oss voksne som bodde sammen i Birgerbua.

Innsikt i Lofotens historie om stedets betydning av byggingen av Norge og som del av kysthistorien gir mye. Historieformidling på denne måten er særlig velkomment. Enten man er ute og ror fiske, enterer Reinebringen, eller tar turen til Bunes-strand oppleves turen også en slik tur fysiskt.
Dette tenker jeg over dagen etter hjemkomsten ute på balkongen. Og titter igjen på en bit av en trestamme. Treet kommer faktisk fra Sibir. I Sibir flommer vannet over i store områder der trær drives med ned til Barentshavet. Kraften fra Moskenesstrømmen er sterk nok til å kaste disse tømmerstokker såpass opp i lufta at de kan spiddes 1, 5 meter ned i bakken om de treffer ”opp – ned”.

Klasseforstander Finn-Einar Kollstrøm berettet om dette stoisk forut for reisen for sin klasse 10 A ved Rudolf Steinerskolen ved Hovseter i Oslo. Han la til at om vi er heldige kan vi finne dette. Han var der sist for 13 år siden. Stokkene sto nå ikke plantet likt med den gang. Men vi fant mye tømmer spredt utover stranda. Under tegnede var heldig og fant denne tømmerstokken som skal være kastet opp og plantet 1, 5 meter ned i sanden av den mektige Moskenesstraumen.

Finn-Einar var svært fornøyd med turen og understreket glede over at det ikke skjedde uhell og at alle kom vel hjem(uten brekte armer og bein). For undertegnede var det fint å lære Aase og Finn-Einar å kjenne. Jeg legger til at jeg hadde det passe komfortabelt på den 25 timers hjemreisen, der 20 timer var med tog. Slik hadde vi anledning til å se halve Norge. Vi lever i et vakkert land, der det er mye å ta vare på, både til lands og i sjøen.
000
Her er link til et TV program med intervju og bilder av folk i Kirkefjorden: Det varer i 30 minutter. På slutten kommer intervju med en dame som er knyttet til Bunes-strand. Tittel: Der ingen skulle tru at nokon kunne bu - Kirkefjorden i Lofoten: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/449924

Rorbuer på Sakrisøy.


Fisker sett fra broen.


Hvem bor her?


Måken


Aase på trappehella. Huset er nok borte.



En grunnmur, et tre og et gammelt reir. Her har det vært liv.




En kort rast på vei til Bunes.




Liam har funnet riktig motiv med perspektiv.
Oppmerksomhet og hilsen ved den siste "reisen". På
vei ned til stranda kunne Finn-Einar lese sitt navn i et hjerte.


Bunes-strand ser ut til å være like dyp som den er lang.

Finn-Einar og Aase nyter sjøluften og utsynet på "yttersida".

Rekved og tømmer fra Sibir.


Tømmerstokker overstrødd med fin sand.

Uendelig sikt mot Atlanterhavet.


Her var flere seg bevisst å vasse uti.



Fay er en aktiv fotograf.


Leon og Leo begynte å klive opp foten på Helvetestind.




Hedda trives ved sjøen.




Maria.




Finn-Einar fikk knipset en del ved sjøen.





Noen fotograferer mens andre bare koser seg.



Oddvar


Her er de fleste på vei tilbake.
De syns som prikker bak på stranda og oppover lia.



Under Helvetestind.


Ut mot havet.