Oddvar Ultrarunner's Blog: 2009

Løpeturen er blitt en årlig begivenhet initiert av Geir Frykholm, eller også kaldt Ultrafrykholm. Målet av å gjennomføre en 50 km løpetur fra Lysaker via veien ut til Hurum, men vending mot Asker, før retur til Lysaker. Dette kunne blitt min første gjennomføring.

Inkl. bikkja til John Harald møtte 10 løpere. Erik, Nina, Gjermund, John Harald, Anders, Frants, Sharon, Geir og undertegnede. Alle habile løpere, unntatt undertegnede som enda ikke er opptrent etter løpeskade. Det fikk jeg da merke.

I første bakke ble jeg tvert god og varm. De andre klagde at det fortsatt var kaldt etter 10 minutter. Jeg lurte på hva jeg hadde begitt meg ut på. Det er ikke uvanlig når en såpass gruppe møtes at det også er grunnlag for en baktropp. Denne gang var jeg nok alene om den tanken.

Med 6 min per km fart, var jeg på høyden av hva jeg kunne klare. Så lenge jeg kunne henge på var det greit. Etter 12 km ble jeg ening Geir om at jeg skulle endre målet til 30 km, altså snu etter 15 km. Det var lurt. Da kunne jeg sette ned farten og ha en alright avslutning. Jeg følte litt lykke av å hold “stilen” inn til mål. Jeg bruke ca. 1,5 time ut, og ca 2 timer tilbake. En økt på ca 3, 5 time. Formen og utholdenheten er stigene, men har mye igjen for å få opp kondisjonen.

Nå er jeg kanskje på vei inn mot regelmessig løpetrening igjen. Skaden som startet i september 2008, vokste frem mot 24 timers løpet i desember 2008. Etter to harde økter, bl. intervall i nyttårshelgen av skaden såpass at jeg måtte stå av helt.

I sommer fikk jeg trent en god del alternativt på sykkel. Så kom høsten med avbrekk ved operaoppføring. Så var det slutt på syklingen for i år. Nå det ble tid til et og annet treningsstunt. Så kom de sosiale festene, julebordene og ekstraarbeide i desember. Mye god mat og drikke, sene netter og mangel av trening setter formen tilbake.

Så fikk jeg muligheten til å være med på Ribbetrimmen. En god motivasjon er jat jeg simpelt hen liker disse folkene. Med godt mot, mulighet for Siris Treningscamp i Frognerparken, http://treningscamp.blogspot.com/ , har dette vært en begivenhetsfull uke. Ikke pga. juleaften alene. Tirsdag ble en oppstart med 9 km på tredemølle, en time, med nedsykling og annen apparatur og avslutning med badstue fikk jeg en økt. Onsdag bommet jeg på tiden til treningscampen, men kom meg til stedet og gjennomførte en vanlig intervalløkt med 6 x 4 minutter. Men oppvarming og nedjogging pleier jeg å regne(maks) 15 km på 1 ½ time. Fredag fikk jeg lyst på en joggetur igjen. Da tok jeg min mest vanlig 21 km’s rute tur-retur Lysaker. Det ble suksess, 2 timer og 20 minutter var bra som treningsøkt, da min rekord på denne trassen er ca. 2 timer og 5 minutter.

Totalt inkl Ribbetrimmen, som ikke ble ultra på meg, får jeg dermed 8 timer og 20 minutter, på oppstartsuke. Eller totalt 80 km på 4 økter i en uke. Når det er nevnt, må det tillegges at jeg kjente at ømheten var tilbake i hælen når jeg skulle gå av bussen etter treningen.

Jeg kan ikke love at det blir full gang i denne bloggen fremover, men det er et håp.

Faktisk leker jeg med tanken på et maraton om bare en uke(kanskje er det å drømme). Jeg får se hva uken bringer av restitusjon og trening.

Vel hjemme ble jeg belønnet med en meget god dusj, deretter Aloe First, og Aloe Heat Lotion, før føttene ble pakket inn i Gladpakk(plastfolie). Selgerne av dette hevder at det gir en spesielt god vedvarende massasje. Det ville være et løft for produktene om jeg fort blir restituert igjen. Nå har jeg jo bare lyst på kontinuitet på treningen. Komme opp i maks vol inntak etc.

Så var det tur for vel fortjent middag. Dagens meny bestod av stekt laks overstrødd med hakkede mandler og hakkede hvitløk, med sukkererter, mandelpoteter, flatbrød og smør, var det godt med noe hvitt vin til.

Etter to timer på sofaen(lenge siden jeg har vært så trett og sliten), kom jeg endelig til søndagsdeserten. Mövenpicks Maple Walnut is, tilsmakt med Fritjof Nansen Fine Champagne Cognac V.S.O.P. For å komme helt til hektene måtte en cafe vitec Cognac til.

Det er utrolig hvor mye man(jeg) kan fokusere på en 30 km treningstur. En slik tur kunne tidligere ta ca. 3,5 til 4 timer fra egen dør og til jeg kom hjem igjen. I dag ble det jo litt annerledes. Man skal forberede detaljer på hva man skal ha med(inkl. skift og dusjesaker i egen sekk). Og så var det å ta T-bane og skifte til buss. En 1 times reise hver vei (10 km). Alt blir mer slitsomt ved en større event. I tillegg fikk jeg jo da presset meg mot gjengen som er i form. Dette var jeg glad for. Det var fint å få presset meg på halve turen, og liksom jogge ned på hjemturen. Takk alle for en fin tur.

PS. Ps! Til middag har jeg besøk av Nefertiti. Avbildet gjennom liten byste på bordet.

Siste foto blir det første. Vel hjemme på balkongen viser jeg en bit av en trestamme funnet på Bunes-strand i Lofoten. I tillegg til 10 A’s klasseslærer Finn-Einar Kollsrøm representerte Aase Askvig Berg og meg klassens foreldre som ledere på reisen.

10. klasse-reiser er nok blant de viktigste i livet. Reiser over flere døgn gir mulighet er at elevene blir enda bedre kjent med hverandre. Denne turen skulle også gi innsikt i vårt eget land.

Flyet lettet fra Rygge Flyplasss søndag 24. mai kl. 16.00. I Bodø ble det tid til en spasertur og bespisning før Fergen til Moskenes la fra kl. 21.00. Like nord for Bodø passerte vi øya Landegode, som gir byen le. Utover Vestfjorden kom landskapet til oss bit for bit i flott vær. Det var god steming.

Lofotveggen fremtrer i det fjerne.

Etter skjema ble vi hentet opp med taxi ved Moskenes og ”levert” til Sakrisøy Rorbuer omkring en time etter midnatt. Sene kvelder i nord minner om ettermiddager slik de er hjemme. Med solnedgang like før kl 23 og soloppgang like etter kl 02.

Sakrisøy er et fiskevær som har tradisjoner for mottak av fisk. Væreieren huset fiskere i rorbuer. Her kunne man kjøpe det en trengte. I dag er fortsatt foredling av tørrfisk i drift.

Ikke uventet ligger de gule rorbuene på bryggekanten.

Klassen var delt inn i fire grupper. Kollektivt hadde hadde man ansvar for ”hele” gruppen, som losjerte inn i hver sin rorbu. Fra vinduer kunne man beskue brygga og de som tok seg til en fisketur fra rorbåt. Værforholdene var noe bedre enn ventet. Vi fikk de beste forhold under utfluktene.

Mandag var det om å gjøre å bo seg inn, bli kjent på stedet og hos Coop-butikken 1,5 km gange mot Reine. Gruppene la opp til eget innkjøp og meny. Fisket gav betydelig avkastning, men pizzavarming var også et kjært og sikkert tilskudd. For godt voksne ble Fiskebutikken på Sakrisøy den store attraksjonen. Vi fikk Steinbitfilet, røkt Laks og Hvalbiff av beste sort.

Tirsdag var bestigning av Reinebringen programmert. Det var ikke så langt, men veldig bratt. Halveis møtte jeg mine negasjoner om at jeg aldri har vært noen klatrer. Da oppfordret jeg guttene bak meg til å gå foran om de ville. De lot seg ikke be to ganger. Jentene kom like bak. I og med at alle nøt korte pauser under veis opp ble ikke avstandene i mellom oss større enn at vi hadde god kontakt.

Skystudier over Vestfjorden

Akkurat i det man kommer opp og ser over ryggen på fjellet får man en hinsides utsikt. Herfra så vi ned på Reine, inn Reinefjorden, Kjerkfjorden, Vestfjorden, østover mot Svolvær og Henningsvær, og sørover mot Røst. Utrolig fint!

Konrad og Christian Fredrik på Reinebringen.

Selv om jeg en gang i tiden ikke var særlig høyderedd, merket jeg av den øvelsen ikke var pleiet. Som mange var jeg fornøyd med å komme opp til ryggen av Reinebringen. En del forstsatte mot toppen på Reinebringen og topper ovenfor. Konrad og en rekke andre var uredde og uttrolig spreke. Selv oppdaget jeg stølhet og en del tilbakegang i fysikken. Fint å se hvor sprek man
egentlig (ikke) er.

Utsikt over Sakrisøy

Rast på kanten opp mot toppen Reinebringen.

Min venn Ultrafrykholm fra ultraløpsmiljøet tipset meg i vår om å skynde meg (med forberedelser og gjennomføring) da jeg nylig nevnte mitt neste store mål som ultraløper. En utfordring utover løping som krever både mykhet og smidighet. På vei opp mot Reinebringen skjønte jeg akkurat hva han mente.

Den 666 meter høye Reinebringen ligger på 69 grader nord. At Dronning Sonja stryker opp mot toppen de ganger hun har besøkt Reine lar oss ikke komme forbi. Man kan si at dama er sporty.

Stien opp til Reinebringen.

Av individuelle grunner ble en liten gruppe elever igjen på Sakrisøy. Finn-Einar valgte derfor å bli igjen. Der ble det bl.a. tid til å ro fiske.

Onsdag var avsatt uansett vær til et besøk til Bunes-strand. Dit kom vi med rask båt og en times gange fra Vindseth i Kirkefjord. Vi opplevde en vakker tur – begge veier. I tankene ligger blekede gamle hus, haver, husdyr, harer og fugler omgitt av en spesiell natur. Dette fikk vi fra den beste side i en egnet årstid.

En slik tilrettelagt utfukt på omlag 5 dager gir mye til mangt, fellesskapet mellom elevenes siste år i denne klassen, felleskap med læreren. Felleskap mellom oss voksne som bodde sammen i Birgerbua.

Innsikt i Lofotens historie om stedets betydning av byggingen av Norge og som del av kysthistorien gir mye. Historieformidling på denne måten er særlig velkomment. Enten man er ute og ror fiske, enterer Reinebringen, eller tar turen til Bunes-strand oppleves turen også en slik tur fysiskt.

Dette tenker jeg over dagen etter hjemkomsten ute på balkongen. Og titter igjen på en bit av en trestamme. Treet kommer faktisk fra Sibir. I Sibir flommer vannet over i store områder der trær drives med ned til Barentshavet. Kraften fra Moskenesstrømmen er sterk nok til å kaste disse tømmerstokker såpass opp i lufta at de kan spiddes 1, 5 meter ned i bakken om de treffer ”opp – ned”.

Klasseforstander Finn-Einar Kollstrøm berettet om dette stoisk forut for reisen for sin klasse 10 A ved Rudolf Steinerskolen ved Hovseter i Oslo. Han la til at om vi er heldige kan vi finne dette. Han var der sist for 13 år siden. Stokkene sto nå ikke plantet likt med den gang. Men vi fant mye tømmer spredt utover stranda. Under tegnede var heldig og fant denne tømmerstokken som skal være kastet opp og plantet 1, 5 meter ned i sanden av den mektige Moskenesstraumen.

Finn-Einar var svært fornøyd med turen og understreket glede over at det ikke skjedde uhell og at alle kom vel hjem(uten brekte armer og bein). For undertegnede var det fint å lære Aase og Finn-Einar å kjenne. Jeg legger til at jeg hadde det passe komfortabelt på den 25 timers hjemreisen, der 20 timer var med tog. Slik hadde vi anledning til å se halve Norge. Vi lever i et vakkert land, der det er mye å ta vare på, både til lands og i sjøen.

000

Her er link til et TV program med intervju og bilder av folk i Kirkefjorden: Det varer i 30 minutter. På slutten kommer intervju med en dame som er knyttet til Bunes-strand. Tittel: Der ingen skulle tru at nokon kunne bu - Kirkefjorden i Lofoten: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/449924